Om morgenen hadde vi fløyet sydover med noen marineoffiserer som skulle til Bergen for å gå ombord i et fartøy der. Før vi startet nordturen hadde vi spandert på oss en tur til Fløyrestauranten og spist en bedre middag; ingen av oss hadde vært i Bergen før, så vi syntes vi måtte bese i alle fall en av hovedattraksjonene som jo dette var. Vi fløy i ca 6000 fots høyde, og da alt var stille og rolig overlot jeg kontrollen til maskinisten som var vel vant til å fly. Jeg satte meg godt til rette med et blad og forsøkte å lese. Men da vi passerte Stadt, var det slutt på lesestoffetog tiden begynte falle lang.

Jeg tok meg først en runde bak i flyet og sjekket utstyret rundtomkring. Da det var gjort fikk jeg den innskytelsen at jeg skulle prøve HF-radioen vi hadde ombord. Denne radioen hadde det frekvensområdet som blant annet kystradiostasjonene brukte til skipsfarten, men som vi aldri brukte, da den var beregnet brukt av telegrafist.
Den var i tillegg til mikrofon også utstyrt med morsenøkkel for telegrafi. Radioen var krystallstyrt og jeg visste ikke hvilke frekvenser som var innsatt, så jeg kalte opp blindt og spurte om det var noen som hørte meg. Jeg regnet ikke med å få svar da jeg heller ikke var sikker på om jeg opererte radioen riktig Men jeg hadde ikke før avsluttet anropet før Ålesund braker inn med full styrke: "Hallo RAH, Ålesund Radio her, hører deg styrke fem, vi har kalt på den siste halve timen".
Svaret kom så uventet fort at jeg ble overrasket, og det gikk noen sekunder før jeg fikk summet til og svare. Jeg trykket inn senderknappen og svarte at jeg hørte dem høyt og tydelig.

"RAH, Ålesund Radio her, dere er anmodet om å kontakte Kristiansund Radio så fort som mulig, det gjelder en ambulanse. Dere har det eneste sjøflyet som er tilgjengelig mellom Bergen og Trondheim for øyeblikket."
"Ålesund Radio, RAH her, jeg tror det er best du holder kontakten med Kristiansund for meg, jeg er ikke kjent med denne HF-radioen, det er faktisk første gangen jeg prøver den."
"RAH, Ålesund her, stand by på denne frekvensen så skal jeg få nærmere detaljer".
Øistein kikket spørrende bort på meg, og jeg forklarte at det så ut til at vi skulle få oss en Oslo-tur.
Etter noen minutter kom Ålesund tilbake ogforklarte at det hadde vært en arbeidsulykke under arbeidet med det nye sykehuset i byen, og en var blitt påført en alvorlig hodeskade.
Han måtte til Rikshospitalet så snart som mulig for å ha noen mulighet til å overleve.

Men nå meldte et annet problem seg; jeg gjorde et raskt regnestykke og fant ut at vi tidligst kunne lande Oslo kl 2130,og så sent på året ville det være mørkt allerede kl 1900.
Saken var den at jeg var "fersk" på sjøfly, og hadde aldri foretatt en landing i mørket på sjøen, som er noe ganske annet enn en landing på en flyplass med rullebanelys.
En skal jo læres opp av erfarne flygere før en får utvidet sertifikatet til nattflyging.
Men dette gjaldt menneskeliv, så jeg ba Ålesund kontakte Værnes Flystasjon for å få stasjonssjefens godkjenning.
Svaret kom noen minutter senere, og var at avgjørelsen lå i min hånd, og at jeg måtte ta turen hvis jeg selv mente at kunne jeg greie det.
Vel, da var det bare et svar, en kunne ikke si nei i en slik situasjon hvis det var en rimelig sjangse til gjennomføring. Ålesund Radio lovte å skaffe bensin, værvarsel for østlandet, samt sørge for at flykontrollen på Fornebu la ut lysbøyer i sjøflyhavna.

Lysbøyene som er små flottører med lys som er lenket sammen med tau med en femten tyve meters avstand, var min trøst. Disse ville gi en tilnærmet likhet med rullebanelys. Nå dukket Kristansund opp forut, vi gjorde en sving rundthavnen for og finne vindretningen og den beste landingsplassen.
Vinden var svak fra nord og jeg trakk gasshåndtaket sakte tilbake og propellstigningen på full fin pitch.
Høyden minsker fort og skarp 90 graders sving bringer oss på kurs for landingsstedet.
Jeg ber Øystein sette ut 30 grader flaps,500 fot nå, på med litt gass for å redusere gjennomsynkningen, fartsmåleren viser 90 mph,200 fot,100 fot, 50 0,nå er bølgetoppene like under flottørene, opp med nesen, sakte tilbake med gasshåndtaket hastigheten synker, der tar flottørene vannet .Litt risting kjennes idet vi farer bortover bølgetoppene, helt tilbake med gasshåndtaket og stikka, og der ligger vi rolig på vannet med bare et sig forover.

Like etter kommer en båt fossende utover mot oss, og vi taxet i møte med den. Vi ble vinket inn mot en lite brygge hvor vi fortøyde. Motorbåten hadde med seg bensin i tyveliters kanner, men det tar sin tid å fylle med kanner når det er snakk om flere hundre liter.

Men Øystein og båtmannskapet jobbet raskt og effektivt. I mellomtiden kikket jeg værvarslet for ruten som viste at det var helt overskyet men god sikt og skyhøyde. Når det er overskyet er det ikke mulig å se noe på bakken bortsett fra lys, en kan ikke se om det er land eller vann eller strandlinje.
En nagende tvil og usikkerhet begynte og melde seg, ville jeg klare en landing i stupmørke, med minimale hjelpemidler? Vel jeg hadde ikke prøvet det før, men om en 2-3 timer ville vi få svaret. Øystein så nok hva jeg grublet på, for han sa rolig: "Dette går som smør".
Han var en grepa kar og ha med når det røynet på, det fikk jeg anledning til å sette pris på senere også.
Da vi nesten var ferdig med bensinfyllingen kom båten med pasienten i en kurv.
Med er også en sykesøster og hans bror.Et surstoffapparat ble også brakt ombord, vi måtte ganske høyt for og ha sikker høyde over fjellene og det kunne være farlig for pasienten som var meget svak.
Så var alt klart, og vi kastet fortøyningene, start av motoren gikk greit og snart taxet vi ut til avgangsposisjon, bensinkran satt til høyre vingetank, trim for høyde- og sideror satt.

Avgang for Oslo

Manifoldtrykket kjøres opp til 25 psi en rask sjekk av magnetene-allt i orden.
En liten sving til høyre for sjekke at det er klar bane, og så full gass. Stikka helt tilbake, farten øker, nesa reiser seg,stikka frem, men farten er for lav Norseman vil ikke opp på "steppet".Så får vi pumpe litt med stikka frem og tilbake, og så frem igjen og holde den der. Der kommer vi opp på steppet farten øker nå raskt, et lite drag i stikka -der er vi luften og underveis. Vi stiger sakte men sikkert med kurs øst sørøst mot fjellene.
Sola er på vei ned i havet bak oss, og tussmørket begynner allerede og gjøre seg gjeldende, og tyve minutter etter at vi hadde sett Ålesund ut til høyre var det helt mørkt.

Vi kunne ikke regne med å få noen sikker posisjonsbestemmelse før om en time, da skulle vi forhåpentligvis se lysene fra Lillehammer rett forut. Det var helt overskyet inn over landet og det var helt umulig å se noe av terrenget under oss, vi holdt derfor en høyde som var godt klar av fjellene under oss.
Bak var sykepleiersken travelt opptatt med pasienten og surstoffapparatet. Høyden var 6500 fot som egentlig var for lavt til og gå direkte mot Lillehammer, men vi hadde lagt kursen så mye mot sørøst at vi skulle passere det høyeste partiet av Jotunheimen på østsiden og dermed spare pasienten for enda 2000 fot.
Pasienten var svak og vi var redd for at ikke skulle klare turen, Øystein var bak av og til for og høre hvordan det gikk.

Men endelig dukker lysene fra Lillehammer opp foran oss, og da kunne vi begynne og redusere høyden, til og begynne med ned til 4000 fot. Så passerer vi Gjøvik, så Gardermoen og der ser vi lysene fra mitt fødested Lillestrøm.
Nå var det bare snakk om minutter så ville vi fly inn over Oslo, og vi kalte opp tårnet på Fornebu.
Vi fikk klarering til redusere høyden til 2000 fot mens vi kom inn over Oslo.

Sjokket

Vi satte kursen mot Fornebu og jeg ba om de måtte sette på lysene, så kommer rullebanelysene på.
Jeg sa jeg mente selvfølgelig lysrekka på sjøen, og at jeg ikke så noe som lignet på det.

Da kommer sjokket: det var flere år siden de hadde hatt noe slikt.
Jeg kjente faktisk jeg ble kald på ryggen, jeg hadde jo trøstet meg med at det skulle gå greit når jeg fikk ei lysrekke på vannet å beregne høyden på samt at jeg også visste at vi landet på riktig sted.
Farvannet under oss var ganske urent, med holmer, skjær, bukter og nes .For oss var det ikke mulig å se hva som var vann eller land, det eneste vi så var lys men det var det til gjenjeld nok av. Det var umulig for oss og finne ut hva som var hva!
Jeg prøvde og beregne hvor sjøen var i forhold til rullebane-lysene, men det var vanskelig eller nesten umulig da en ikke hadde noe å sammenligne med.
Tårnet kom på radioen og sa at det var godt ut en ekspedisjonsbåt for å assistere oss og det var jo en trøst, om enn liten.
Til slutt måtte jeg bare ta en bestemmelse, jeg bestemte meg for en båt med lanterner som jeg mente måtte ligge ute på bukta sør av Bygdø,og startet innflyging mot den.Jeg satt ut 15 grader flaps og reduserte hastigheten til 80 knop, gjennomsynkningen regulerte jeg til 400fot pr. min. med motoren. Det var en ubehagelig sugende følelse å nærme seg vannet med 150 km (forhåpentligvis vann), uten å se det, tro og tvil svingte uavlatelig. Da vi nærmet oss lanternene var vi kommet ned i 600" og jeg reduserte gjennomsynkningen til 200 fot pr minutt, men da vi kom enda nærmere så jeg plutselig i lysskinnet fra lanternene at det var en slepebåt med en lekter etter seg. I redselen for å lande på land hadde jeg lagt på "godt mål", og vi var kommet altfor langt ut på fjorden.

Da kom tårnet inn igjen og spurte om vi så et signallys som ekspedisjonsbåten hadde skutt opp.
Idet jeg ga på full motor og steg igjen svarte jeg at det hadde vi ikke. Vi var tydeligvis på helt feil sted, så jeg ba båten om den kunne sende opp et lys til om et par minutter når vi hadde fått litt høyde igjen.
Det ble lovet og så plutselig vi så et grønt signallys som steg mot himmelen ganske mye lenger inn enn vi hadde vært. Båten ga via tårnet beskjed om at den lå midt på bukta mellom Rolfstangen og Bygdøy,og at var praktisk talt vindstille.Det betød at vi kunne lande inn over bukta mot båten og vi var sikre på å ha vann under oss hele tiden.vi stirret på lanternene til "vår" båt hele tiden mens vi svingte redd for å miste den av syne i lyshavet på alle kanter.

Så var ut med 15 grader flaps, redusere hastigheten til 80 knop, og deretter starte gjennomsynkningen mot båten lanterner. Planen var og være lavt over vannflaten like før vi passerte båten,for etter passeringen var det bare svarte mørket igjen.
Da vi gikk igjennom 500 fot reduserte jeg gjennomsynkningen til 200 fot pr min og løftet nesa til den riktige stillingen for landing. Dette var meget viktig under landing med Norseman, landet en med flyet i horisontal stilling kunne den lett slå rundt på ryggen.
Vi nærmet oss nå fort og høydemåleren viste 100 fot,men i så lav høyde er den ikke så mye stole på.
Jeg så på vinkelen vi hadde mot lanternene at vi måtte være lavere, og idet vi passerte dem på vår venstre side så jeg gjenskinnet i sjøen fra dem.
Jeg bedømte høyden til å være bare en fire fem meter, og mens jeg holder flyet i samme flystilling trekker jeg gassen sakte tilbake mens jeg lar farten og høyden avta rolig

Endelig vannkjenning

Etter å ha passert båten var alt svart rundt oss igjen, og det var lange sekunder å vente mens farten som jeg av sikkerhetsgrunner hadde holdt litt høy, avtok.
Plutselig kom det etterlengtede plasket, og vi raste bortover sjøen, jeg trakk stikka helt i magen og med høy nese kom farten fort ned.
Der lå vi endelig stille og duvet med motoren på tomgang. Det var en god følelse etter å ha vært presset maksimalt gjennom en opplevelse som en forbasket godt visste en ikke hadde full kontroll over, på det erfaringsnivået jeg da befant meg. Det å fly på instrumenter samtidig som en skal se ut og å prøve å få kontakt med omgivelsene er noe enhver som har prøvd det, vet er farlig.
Vi svingte inn mot Rolfstangen og så at båten nærmet seg. Jeg ba Øystein om å gå ut på flottøren å takke for hjelpen, og å spørre om de kunne lose inn til sjøflyhavnen det ville være sørgelig om vi skulle kjøre borti noe nå som det hadde gått bra så langt.
Like etter kunne vi begynne å taxe etter inn til en flytebrygge, og på land sto det sykebil med lege og utstyr klar.

I løpet av noen minutter var sykebilen på vei til Rikshospitalet for fulle sirener, og vi var ferdig med vår del av jobben.
Etter å ha fortøyd Norseman gikk vi opp på restauranten og bevilget oss en halvliter, sjelden har den smakt så bra.
Jeg sa jo det ville gå bra, smilte Øystein.
Velsignet være hans "moralske støtte", det er godt å ha noen med seg som er sterk i troen!!
Det hører med til historien at vi så bryllupsannonsen til pasienten et års tid etterpå, så strevet hadde ikke vært forgjeves.