Opplegget var slik at vi skulle ta med oss ni hoppere på hver tur, og de skulle hoppe tre og tre samtidig. De hadde såkalt "static line", en line som huket fast i en wire i flyet og var festet til toppen av fallskjermen, slik at skjermen blir dratt helt ut av sekken før "static line" ryker. Denne linen skal være så lang at toppen på fallskjermen skulle være bak flyet når den ryker. Vi var først oppe to turer hvor vi droppet atten hoppere uten problemer. Hver gang gikk vi inn over droppområdet i to tusen fot og hoppmesteren sendte ut tre hoppere, og deretter gjorde vi en skarp glidende sving til venstre slik at vi kunne se hopperne og telle hvor mange skjermer vi så. Så kom tur nummer tre!

De to første puljene gikk greit, og da vi kom inn over droppområdet igjen gjorde vi som tidligere. Men da vi skulle telle skjermer, så vi bare to! Vi var sikre på at en hadde gått rett i bakken, men vi kunne ikke se noen på isen. Det ble gitt full gass igjen for å stige igjen så vi kunne få bedre oversikt. Men flyet ville verken stige eller øke hastigheten på tross av full motorkraft, vi merket bare en merkelig risting i stikka.

Hvor var den tredje?

Jeg snudde meg til hoppmesteren som sto bak i døra og pekte ut og bakover. Han svarte med å holde to fingre i været og holdt tommelen ned med den andre. Også han hadde tellet bare to åpne skjermer. Jeg gjentok energisk pekingen bakover, det måtte være noe galt etsted, og endelig la han seg ned på dørken og kikket ut døra og bakover. Han kom seg brått opp igjen og med store øyne peker han ut døra og gestikulerer.

Han kom helt fram til cockpit og roper at toppen på fallskjermen til sistemann hadde hengt seg fast i skia på halehjulet vårt. Flyet hadde kombinert ski/hjul understell, som kunne velges hydraulisk. Vi satte kursen for Bardufoss samtidig som vi prøvde å vinne litt høyde. Andsvannet ligger en del høyere enn Bardufoss, slik at vi fikk litt "gratis" høyde. Hoppmesteren la seg i døra igjen, og ved tegn til hopperen forsøkte han å få ham til å frigjøre seg fra hovedskjermen, for deretter å bruke reserveskjermen sin.

Stor oppstandelse på bakken

Men han ble hengende mens vi sirklet over Bardufoss i ca. 20 minutter. Vi så at det var stor oppstandelse på bakken med folk ute over alt som fulgte dramaet. Til slutt ga vi opp og satte kurs for Andsvannet igjen. Her var det mellom en og to meter snø, og vi hadde ski på flyet, så vi skulle ha muligheter til å berge hopperens liv hvis vi landet med minimumshastighet i dypsnøen.

Vindretningen var slik at vi måtte komme ned lia fra nordøst mot vannet, vi måtte komme ganske lavt over terrenget da lia var ganske bratt. Da det var bare sekunder igjen til landing, rykket det voldsomt i flyet. Vi ble slengt forover i sikkerhetsbeltene, Det føltes som flyet stoppet helt opp før vi gitt full gass på motoren igjen, og greide så vidt at flyet steilet i så lav høyde , og dermed gikk rett i bakken.
Vi klatret ut og kom opp i rimelig høyde igjen, svingte tilbake for å se hva som hadde skjedd. Der fikk vi se hopperen sitte på bakken med begge skjermene like ved en høyspentlinje.

Reserveskjermen

Han hadde løst ut reserveskjermen mens han hang ennå fast i oss, og heldigvis hadde festet i flyet røket, og heldigvis hadde reserveskjermen ikke spjæret i det voldsomme åpningsrykket. Det var litt av en bremseskjerm for oss! Hadde ikke festet løsnet med en gang, hadde det nok gått dårlig både for oss i flyet og han som hang bak. Han skjønte vel at vi skulle lande og i panikk åpnet han reserven. Men det var litt surt å høre han i et intervju i nyhetene om kvelden, der han fremstillet det hele som en bagatell, og at han selvsagt skulle hoppe dagen etter.

Årsaken til det hele var at "static line" var for kort slik at toppen på fallskjermen var foran halehjulet når den ble frigjort og propellvinden slengte den mot skien på halehjulet. Det ble ved kontroll funnet rifter på flere skjermer som tydeligvis hadde kommet i berøring med haleskien, men ikke blitt hengende fast.