Jeg ble født den 21 juni 1929 i "bakgården" til Kjeller som i årene før annen verdenskrig var sentral i både militær og sivil luftfart. Som mange vet var den spede begynnelse til "flyvevesenet" i 1912 i Heradsbygd hvor de to første Farmann flyene var stasjonert. Etter grundige rekognoseringer i området, falt valget på Kjeller, og noen få hundre meter av et jorde ble leid for å komme igang.
Bildet: Konfirmasjonsbilde av Leif med sine foreldre Astrid og Reidar Lyngby
I løpet av noen år ble Kjeller utbygd med verksteder og hangarer slik jeg lærte det å kjenne i trettiårene. Når jeg sier Kjellers bakgård mener jeg Volla som er området på Lillestrøm-siden av flyplassen, som den gang var et stort gressdekket jordet. Flyene var jo uten bremser på hjulene og var avhengig av å ta av og å lande inn i vinden. Det var kort vei til flyplassen for oss smågutta, og det var ikke noe gjerde som stengte oss ute, så det var spennende å se på flyene som landet og tok av i et sett. Flyskolens De Havilland Moth var det som det var mest av i luften, men Fokker og Hauk , og for ikke å snakke om Scimitar som hadde blank aluminium på skroget fra motor til cockpit, den synes vi var den tøffeste.
Flyrute fra Berlin til Oslo
I sommerhalvåret var det landflyrute med JU-52 fra Berlin til Oslo. Flyet kom om ettermiddagen og det var fullt frammøte både av store og små. En gang kom Sonja Henie med flyet, det var jo en sensasjon med fullt presseoppbud. I august 1938 kom kjempeflyet G-38 på besøk, det hadde fire motorer, og vingen var så tykk mellom skrog og innerste motor at det var vinduer i forkant og passasjerseter, det var voldsomme greier etter datidens målestokk.
Modellfly
Om kvelden når det ikke var flyging, inntok de "store" gutta i strøket flyplassområdet som lå nærmest Volla. De hadde med seg modellfly i alle størrelser, noen med strikkmotor og andre var seilfly som ble dratt opp med line, som en drage. Det var jo før radiostyringens tid, så avhengig av vind og høyde var en aldri sikker på hvor landingen skjedde, selv om flyene var trimmet for å fly i sirkler. Vi åtte-ti åringene konkurrerte om å få hente flyene etter landing, det var særdeles gjevt å få bære tilbake et av de store seilflyene.
Flystevner på Kjeller
I tredve-årene ble det arrangert flere store flystevner på Kjeller, og det var "dengang det var flyvere til". Fra inn og utland kom det "kunstflygere" med gamle to-dekkere som gjorde halsbrekkende øvelser i farlig lav høyde, som f.eks. at mellom to stokker var det spent opp en line med et hvitt tørkle på midten. Flygeren i en to-dekker kom lavt inn på rygg og plukket opp tørkleet!
Fallskjerm-hopping var en selvfølgelig ting på flystevner, Alf Gunnestad var tidligere militærflyger, men drev nå med forskjellige oppdrag og hadde en to-dekker Avro Avian. Han jobbet ofte sammen med en fallskjerm-hopper som het Ole Næss og holdt oppvisninger på flystevner rundt om. Næss ble forresten drept da skjermen hans ikke åpnet seg under et utsprang over Jarlsberg tidlig på femtitallet.
Min onkel kjente Gunnestad fra sin verneplikt på Kjeller, og en gang vi var på besøk i den brakka på Kjeller der de bodde om sommeren, skulle han flytte Avro'n. Jeg ble tilbudt og sitte i forsetet på pute, og det var ikke nei i min munn, den takseturen var "skjellsettende" og jevngodt med flytur. Den turen var et minne for livet, det skulle mindre til for en ni-åring, i hvert fall på den tiden, de store opplevelsen sto ikke i kø.
Bombeangrep
I 1939 flyttet vi til Strømmen, det var mye nærmere min fars arbeidsplass som var Strømmens Verksted hvor de bygde jernbanevogner ,busser og trikker. Men det var jo bare tre-fire kilometer fra Lillestrøm, så kontakten med kameratene der ble opprettholdt.
18 november 1943 var min fetter Per og jeg og prøvde skøytene for første gang det året. På ei grunn vik rett på utsiden av flomdemningen rundt Kjeller var det lagt seg is. Arbeiderne på Kjeller hadde fri den dagen fordi det var "heimevernsøvelse" i området. Det gikk rykter om at skulle komme fallskjermtropper som skulle forsøke og innta Kjeller. Plutselig hørte vi flydur, og snart så vi en masse svarte prikker høyt oppe i syd. -Der kommer fallskjermtroppende, sa Per. -Ja, svarte jeg, la oss komme opp på demningen så vi får se bedre. Som sagt så gjort, med skøytene på bena kravlet vi oss opp på demningen. Der sto det en tysk motorsykkel med sidevogn med MG på. Den ene soldaten sto med kikkert og stirret på flyene, plutselig kastet de seg på motorsykkelen og raste av gårde.
Vi fortsetter og stirre på flyene, det kom først tre fly, og deretter tre store svermer. -Der kommer fallskjermene, sa Per, han pekte på noen svarte prikker som dalte ned mot oss. Men prikkene gikk over oss og falt ned bak oss inne på Kjeller. Det neste vi visste var at vi lå på ryggen nede på isen igjen, vi var blåst av demningen av lufttrykket. Da vi kikket opp så vi den første store svermen nærme seg. Vi skulle løpe opp til et hus som lå to hundre meter unna, men det er ikke enkelt å løpe med skøyter på bena så vi prøvde å få av oss dem. Men da jeg hadde fått av meg den ene skjønte jeg at det ikke var tid til mer, så jeg løp med sokk på den ene foten og skøyte på den andre. I det vi kom inn i gangen på huset kom neste ladning. Huset hadde ikke kjeller så vi satt på gangen, far i huset satt med ryggen til utgangsdøren, men da neste bombelast eksploderte, blåste døren inn av lufttrykket og han ble slengt over gulvet. Han var forresten min fetters onkel. Han lukket døren igjen og satte seg med ryggen mot den, og det samme skjedde ved neste bombelast. Hele huset gynget og krukkesett på hyllene i kjøkkenet gikk i gulvet, det samme med bilder på veggene.
Etter tre runder ble det stille, og vi gikk ut for og se hva som hadde skjedd. Røyken veltet opp fra Kjeller, det var nok mye brennbart der. Det gikk rykter om at det var falt bomber midt i Lillestrøm, og Per og jeg løp oppover for å se. Men det var ikke tilfelle, så jeg bega meg på hjemvei oppover bakkene mot Strømmen. Et stykke opp i veien møtte jeg min mor i full fart nedover. Hun visste jo hvor jeg skulle og var selvfølgelig overnervøs. Det første som skjedde var at jeg fikk meg en lusing, fordi at jeg ikke hadde kommet rett hjem, deretter masse klem og klapp for at jeg var i live. Hun var lettere hysterisk, kanskje ikke så rart når jeg hadde vært midt oppe i bomberegnet.
Freden og sprengstoffperioden
7 og 8 mai 1945 kan ikke beskrives, det må en ha opplevd. Krigsmateriell av alle slag, våpen sprengstoff ammo av alle slag fløt fritt den første tiden. Det var store tider for aktive 15-16 åringer, det var en voldsom aktivitet det første året etter krigsslutt.
To karer fra Lillestrøm fikk tak i en tosylindret luftkjølt aggregatmotor som de laget propell til og monterte foran på noe som lignet et flyskrog som ble bygget i finer. De brukte sparkstøtting meier og en taustyrt skøyte bak. Den gikk fabelaktig fort på blankisen, men til slutt havnet den i en råk som de ikke greide å styre unna, de kom seg inn på isen selv men klenodiet gikk til bunns.
Det var populært og lage hjemmeproduserte raketter, råmaterialet var ugress-salt og avispapir. Ugress-salt var ikke lovlig solgt hvis du ikke var voksen, men vi fikk lurt mødrene til å kjøpe for oss, de ante jo ikke hva det skulle brukes til. Teknikken var å røre ut ugress-salt i vann, dyppe avispapir i vannet og henge det til tørk. I tørr tilstand var det rene kruttet, nesten farligere, for hvis en gned to slike papirstykker mot hverandre, tok det fyr med en eksplosiv fart. Vi brettet og rullet papiret forsiktig sammen til en rull, hadde deretter gråpapir utenpå med åpning i den ene enden. Deretter bandt vi den på en pinne og laget en lunte av vanlig papir. Hvis vi ville oppnå stor høyde, ventet vi til lunten var nesten utbrent, og så skjøt vi den opp med en bue. Med riktig beregning tente raketten når den var nær topp-punktet, da ble det jo en "totrinnsrakett"
Min far var litt skeptisk til foretakende, så jeg skulle kjøre en demo. Jeg satte en rakett oppe i en flaske og tente lunten, men akkurat da raketten tente, kom det et vindpust. Flasken veltet og raketten for inn under huset og lå og brant lystig under det knusktørre stubbloftet. Huset vi bodde i den gang hadde kjeller bare under halve huset. Min far bråvåknet til dåd og stupte under huset for å slukke raketten, som han også greide.
Det var ingen vellykket sikkerhetsdemo og den medførte sterke restriksjoner på fremtidig virksomhet. Min mor kjøpte ikke mer ugress-salt! Men virksomheten fortsatte selvfølgelig med nye lokaliseringer for produksjon og bruk. Min kamerat fant ut at han skulle speede opp tørken, så han hengte opp avispapiret med ugrassaltvannet på klessnora i kjelleren og satte en stråleovn under. Men da papiret var tørt, fallt ett ned på stråleovnen og tok fyr. Det gjorde resten også, og utviklet en masse røyk. Min kamerat fikk slukket brannen og åpnet kjellervinduet for å lufte ut røyken. Selvfølgelig kom hans mor fra butikken akkurat da og fikk se røyken som veltet ut av kjelleren.Det medførte tredjegradsforhør og strenge restriksjoner der også.Uflaks!!
Men det avgjørende slag mot vår kreatitivitet kom 16 mai 1946. Egil, min kompanjong,hadde begynt som lærling hos Nerlien kjemiske bedrift i Oslo. Det medførte god tilgang av kjemikalier som kunne brukes til videre eksperimenter. Under våre forsøk på å lage raketter med farget lys, kom vi til å blande ugress-salt med rødt fosforpulver.Det var noe med smell i! Vi la en teskje av blandingen på en papirbit, og tente på hjørnet. Det smallt formidabelt, men vi oppdaget fort at det var meget ustabile greier, litt friksjon var nok til at det sa bang. 16 mai om kvelden holdt han på i et lite rom i kjelleren under trappa og produserte knallbomber til 17 mai. Han kuttet av en hageslange i biter, tettet dem i den ene enden, og fyllte blanding forsiktig på.
Så tok han en gummikork for å tette i den andre enden. Men på grunn av friksjonen mellom korken og slangebiten, og at det lå igjen noen korn på kanten, eksploderte hele greia. Pekefingeren forsvant, og tommelen hang og slang i noen hudfiller. Det bar rett på sykehuset, og der greide de heldigvis å redde tommelen, men pekefingeren gikk tapt. 17.mai var jeg på sykebesøk, men det var ikke slik vi hadde tenkt å feire dagen.
Dagen etter kom far til Egil og ba meg komme og rydde opp i vårt laboratorium i kjelleren. Han turde ikke røre noen ting der.Fingeren fant vi igjen i en krok. Etterpå skar jeg hull i bunnen av en tobakkseske, stakk fingeren min inn i esken, la litt bomull rundt og satte på lokket.Jeg tilbød jentene å få se "likfingeren til Egil, jeg tok av lokket på esken, og jentene stirret på fingeren med grøss og gru. Men høydepunktet kom da jeg plutselig rettet opp "likfingeren", da kom skriket og publikum forsvant.
Modellflyging
I 1946 startet vi en modell-flyklubb som vi kalte Waco. Vi var seks gutter som hadde holdt sammen i mange år, noe som fortsatte til vi ble spredt rundt i landet etter videregående. Det var furulister, matpapir og hjemmelaget dop(celluloid og aceton) som var byggematerialer. Balsa og japanpapir til vingetrekk hadde vi bare hørt om. Mor til en av gutta hadde en bluse av ekte silke som hun aldri hadde råd til å bruke, den lå bare lå i skuffen til ingen nytte. Sønnen tenkte logisk at siden hun aldri brukte den, ville hun ikke savne den heller. Så han la sin klamme på den og brukte den til å trekke vingen på et seilfly. Det ble et supert resultat, men moren oppdaget forsvinningsnummeret, og det ble et rabalder han aldri glemte, ikke vi andre som var tilstede under seansen heller.
Skipsredere
I 1947 spleiset 5 av oss på en motorbåt som hadde ligget på land siden før krigen. Vi fikk den for kr 50! Motoren, en 4-6 hk FM, var en rød rustklump, ihvert fall utenpå. Men vi pusset den godt med stålbørste og smergel papir, malte den med grønn maskinglasur, dermed var den overhalt. Vi tørket magneten i stekeovnen , fylte olje i sylinderen og sveivet rundt noen ganger, og etter en liten"dram" på toppen så startet den. Verre var at den var gruelig lekk, vi trodde at den skulle trutne, men bunnbordene var så råtne at det ikke skjedde. Vi skiftet det dårligste bunnbordet, men det hjalp ikke stort. Vi tok kjølevannet til motoren fra bunnen(det var nok av det der), i tillegg monterte vi en lensepumpe drevet av motoren. Hvis en en mann øste kontinuerlig i tillegg holdt vi oss flytende. Men båten krevde fem manns besetning for å kunne brukes, øsingen måtte gå på skift, en mann måtte stå på motorfeste på en side der bunnbordet var dårlig, så ikke motoren skulle riste løs. Det var den mest minnerike båten vi hadde, vær tur var spennende. På en tur ble vi forbikjørt av robåter, en nærmere sjekk avslørte at vi hadde mistet propellen, og vi bare drev med elvestrømmen. Vi ble tauet hjem, men da måtte tre mann øse fordi motorlensepumpa sto. På ettersommeren solgte vi motoren for 350 kr, og båten ble bål.
Flygeskolen
Etter at russetiden var over ble det sendt søknad til flygeskolen, og det ble opptaksprøver en hel uke til ende. Gledesmeldingen om opptak kom en stund etter og jeg begynte der i september.
Fire av oss i gjengen gikk etter hvert samme veien, fly og flyging hadde vært vår store interesse i hele oppveksten og vi var så heldige å kunne få vår interesse og hobby som yrke. Storebror til en i gjengen, Hans, som het Arne Moe, kom seg over til Canada og ble utdannet flyger der. Han ble borte over Nordsjøen med en firemotors Sunderland flybåt på U-båtjakt under krigen. Broren begynte på flyskolen året før meg.
Mitt kull som hadde benevnelsen F/II-49 hadde en seks måneders befalskole i Koksaleiren ved Fornebu. Det var en eks-tysk leir ved sjøen som også huset Luftkrigsskolen på den tiden. Om våren ble vi flyttet til gamle Rygge flystasjon, som også var et eks-tysk anlegg, med en ganske kort gress-rullebane. Messer og forlegninger/kontorer var i en ombygd bondegård som for kamuflasjens skyld hadde beholdt sitt utvendige utseende. Dette anlegget lå vest for jernbanelinjen, i motsetning til nåværende flystasjon som ligger på østsiden. I løpet av sommeren fløy vi vår Fairchild Cornell "basic" periode, og om høsten gikk vi over på Harvard . Men da banen ble for våt av høstregnet avsluttet vi flygingen, og flyene ble lagret på Gardermoen. I de følgende månedene hadde vi vår teoriperiode inntil vi i februar 1951 ble overført til Sola for å avslutte Harvardflygingen.
31 mars hadde vingparade med påfølgende feiring på Viste Strandhotell. Men da vi var noe lavt på flytid, fortsatte vi å fly Harvard på Sola utover våren. I begynnelsen av mai fikk vi vite hvor vi var fordelt, noen skulle til 335 skv Gardermoen på C-47 Dakota, noen til 333 skv Tromsø på Catalina, og resten av oss til 331 skv. Værnes på Spifire MK IX.
I april så vi en Mosquito ta av nordover, som etter at hjulene var oppe fulgte rullebanen i lav høyde, ved enden banen ble den ene motoren stanset propellen kantstillet, deretter ble flyet satt i en svak stigning og rollet utover Havsfjorden. Vi ble så imponert at samtlige ville søke seg på Mosquito!!
Jeg ble fordelt til 331 skvadron på Værnes, som fremdeles hadde Spitfire MK IX. Siden ble det 337 skv med Vampire, en periode på ÿrland med Norseman og DHC3 Otter, så 335 skv med C-47 Dakota og C-119 på Gardermoen, deretter 719 skv i Bodø med DHC-3 Otter land/ski/amfibium, UH-1B helikopter og DHC-6 Twin-Otter, og til sist 330 skv og redningshelikopteret Westland Sea-King.
I mine historier har jeg berørt de fleste av skvadronene jeg tjenestegjort ved, håper noen finner det interessant å lese litt om "gamle dager".