I august 1951 fikk vi beskjed på 331 skvadron, Værnes, at det måtte fraktes rakettskinner for Vampire til Bodø. Der ville de bli hentet av et fly fra Bardufoss. Jeg ble satt opp på turen, som skulle gjøres med en Harvard, rakettskinnene ble surret fast i baksetet. Bodø flystasjon i 1951 var fremdeles den samme som tyskerne hadde bygget opp under krigen, med en kort rullebane laget av flere lag med trelemmer, leiren lå i nærheten av gamle riksvei, og den gamle grusbanen som nå er StadionTunet boligområde.
Været var bra på Værnes, men på kysten lå det lave tåkeskyer, stedvis helt nede i 200 fot(60m), men med god sikt under. Turen gikk greit til jeg kom til Namsos og skulle komme meg ut på kysten. Tåkeskyene lå helt ned på toppene på terrenget så jeg var nødt til å fly nede i 100 fot for å ha god sikt.
I et trangt, rett sund mellom fastlandet og en øy oppdager jeg plutselig master på begge sider av sundet, hvilket betyr kraftspenn over sundet. Det var for sent å komme under, eneste muligheten var å trekke opp, som betydde at jeg gikk inn i skyene. Jeg kom inn i de lave tåkeskyene etter noen sekunder, så var det å holde en pinlig rett kurs, telle langsomt til ti, så presse flyet ned igjen for å komme under skyene. Håpet var at jeg fremdeles var over det trange sundet, og ikke traff terrenget under nedstigningen. Det var lange sekunder på turen ned igjen, men idet høydemåleren går igjennom 200 fot fikk jeg se vann under meg og jeg kunne igjen trekke pusten.
Turen videre nordover gikk uten problemer en stund, men alle som har fløyet Harvard vet at mister en noe på dørken så er det borte. Derfor var jeg redd for at kartet som jeg satt med på fanget skulle ramle ned. Ukjent som jeg var, lavt skydekke og tusen øyer gjorde det svært vanskelig å orientere seg. Da jeg var i Rødøyområdet skulle jeg skifte tank fra høyre til venstre vingetank, men idet jeg hadde vridd tankvelgeren nesten i posisjon er den løs, ett eller annet har sviktet. Sekunder etterpå lyser varsellyset for lavt bensintrykk, motoren ville stoppe i løpet av kort tid hvis intet ble gjort. Harvard'en egnet seg ikke for nødlanding på sjøen, den ville høyst sansynlig slå rundt, og jeg var for lavt til å hoppe ut. Harvard har en håndpumpe som brukes for å få opp bensintrykket under oppstart, den sitter lavt på venstre side ved sete. Som eneste mulige tiltak prøvde jeg å pumpe kraftig, og etter noen sekunder slukket lyset Jeg prøvde å slutte å pumpe, men da kom varselyset på igjen etter få sekunder. Det ble ganske anstrengende å fly, kartlese og å pumpe. Jeg pumpet hardt noen en stund, så kunne jeg hvile noen sekunder til lyset kom på igjen.
"Hviletiden" brukte jeg til å følge med på kartet for å kontrollere posisjonen. Men heldigvis hevet skydekket seg til over 1000 fot, det hjalp godt til å få oversikt over hvor en befant seg og det var et deilig syn å se Saltenfjorden åpne seg foran snuten på flyet. Da jeg var kommet inn over flystripa kunne jeg endelig slippe pumpa, og landingen gikk uten problemer. Etter at jeg hadde landet å takset inn ble jeg vinket på plass av den legendariske kaptein Karlsen som var stasjonssjef.
Jeg forklarte problemet med tankvelgeren, og han satte på folk for å se på problemet med en gang .Like etter meg kom en Norseman fra Bardufoss med ltn Halvard Haugen, rakettskinnene ble lastet over, og han dro tilbake til Bardufoss. Kaptein Karlsen ordnet med rom til meg på Grand ordnet transport, og ga som vanlig god service på alle måter. Det ble dessverre det eneste møtet jeg fikk med denne legenden. Problemet med tankvelgeren viste seg å være at et av overføringsstagene var løsnet i et ledd fordi en splint hadde falt av. Derfor hadde jeg bare fått åpnet bare litt på kranen for venstre tank, og det var ikke nok til at motorpumpen greidde å skaffe tilstrekkelig bensintrykk, men når jeg hjalp til med håndpumpen fikk motoren nok trykk. Men det var slitsomt å "pumpe" seg til Bodø den siste halvtimen av turen, jeg var ganske matt i venstre armen etter landing.
Returen gikk i strålende vær dagen etter, og denne gangen helt uten bruk av håndpumpe bortsett fra under oppstart. Dette var mitt første møtet med Bodø, men ble en av de turene en husker både på godt å vondt.