Jeg var sammen med en del av mine kullkamerater postet til 331 fra flyskolen, fra 20 mai samme år. Jeg hadde nettopp kommet fra ferie og hadde en tur med med FN-T på skyflyging dagen før. Denne tirsdagen var jeg satt opp på kameraøvelse sammen med Reidar Ludt, jeg skulle være målfly for ham som skulle drive angrepsøvelser på meg og bruke gunkameraet isteden for skarpe saker heldigvis.

Vi spente oss fast og startet opp, Reidar taxet først ut, klokken var 1206 og vi var raskt avgangsposisjon, tårnet ga klarsignal og Reidar i FNT raser av gårde. Sekunder etter slipper jeg bremsene, full høyre trim, høyre pedal fullt inne, stikka max utslag til høyre før jeg fører gasshåndtaket rolig frem. Halen kommer opp med en gang og etterhvert som farten øker kan rorutslagene minskes. Etter et par hundre meter stikka tilbake og vi var luften. Så må venstre hand ta stikka, opp med understellet med høyre, i sikker høyde trekkes hooden fram og lukkes . FNT klatret rolig utover fjorden og jeg i FN-F fulgte etter. Da vi var kommet på høyde med Frostalandet sa Reidar at jeg skulle fly på kurser parallelt med land i 2000 fot, mens han skulle prøve angrep fra forskjellige vinkler og høyder.

Jeg la inn på en nordøstlig kurs over fjorden, og så snart at FN-T kom inn i det ene angrepet etter det andre og brekker av. Dette holder vi på en stund, klokken er passert 1230. Da får jeg en følelse av at noe ikke er som det skal være, men jeg kan ikke si hva. Hverken Reidar eller jeg hadde mer enn ca 18-19 timer på Spit og vi hadde rundt 200 timer total flytid i loggboka så vi hadde ikke så mye rutine å flyte på.

Høye smell

Jeg sjekket over instrumentene, men ingen feilindikasjoner var å finne. Uroen ga seg ikke, men jeg kunne ikke for skam skyld dra hjem bare på en urofølelse. Hånden var flere ganger fremme mot radioknappen men jeg ombestemte meg. Jeg svingte inn mot land for og snu sørvestover igjen. Plutselig kom det en serie høye smell fra motoren, samtidig som den ristet voldsomt, og hvit glykoldamp strømmet ut av eksosrørene, så ble allt gruelig stille. Jeg krysset akkurat strandlinjen så jeg svingte maskinen ut over sjøen igjen. En har jo hørt historier om at livet passerer revy når en kommer opp i en sånn situasjon, men det stemte ikke for meg. Den første tanken som for gjennom hodet mitt var: Jaså det var du som skulle gå først på ditt kull!

Kampen for livet

Skvadronen hadde mistet to flygere tidligere samme år, den siste var Ivar Strøm som gikk i bakken samme dag som jeg ankom skvadronen, han ble hengende fast i cockpit under forsøk på utsprang. Den neste tanken var ganske merkelig: Hva med festen på lørdag som jeg var med i komiteen for? I neste sekund var kampen for livet i gang, nødlanding var utelukket. Skvadronsjefen major Ullestad var krigsveteran og kjent for sterke uttalelser. Hvis vi får trøbbel i rimelig høyde, var nødlandingsforsøk forbudt, alt for mange hadde prøvd det med dårlig resultat. Hvis vi allikevel forsøkte og mot formodning skulle komme fra det med livet, skulle vi ikke få mye glede av det, da skulle han personlig skyte oss. Altså, her skulle hoppes!

I toppen av frontglasset hang det et en liten svart ball, ved å trekke i den skulle wirene som den var festet til dra ut låsepinnene for hooden så den kunne blåse av. Jeg tok tak i utløserballen med begge hender og røsket til, så slo jeg albuene ut til siden i hooden så den skulle falle av. Men den satt like godt, og grunnen til det hadde jeg i hånden, to rustne wirestubber!! De var røket rett av uten å trekke ut låsepinnene. For å kunne trekke hooden bakover, må farten senkes til ned mot 110 knop, så da farten var redusert fikk jeg åpnet hooden. Jeg spente meg løs, løsnet surstoffslangen og radioledningen og var klar til å komme meg ut. Men i all jobbingen hadde jeg ikke passet fartsmåleren, plutselig steiler flyet, høyre vingen dropper, og der var jeg i stup rett mot sjøen.

Jeg var jo løsspent, men fikk heldigvis tak i stikka med høyre handa og trakk meg ned i sete igjen og fikk bena på pedalene. Nå var stupet nesten vertikalt, så jeg trakk det jeg maktet, og like over bølgetoppene var jeg på vei opp igjen.

Ut i løse luften

Da nesen var kommet godt over horisonten holder jeg stikka godt tilbake og kjører full nedtrim, får løftet den ene foten opp på setekanten ga fullt balanseror til venstre. Idet jeg slapp stikka presser trimmen nesen ned og da jeg samtidig sparket fra med foten ble jeg kastet ut av cockpit. Jeg kjente et lite skrubb på ryggen og så virvlet jeg rundt i løse lufta.Jeg rettet meg ut så rotasjonen stoppet og dro i utløseren, skjermen løste seg ut med et smell og der hang jeg.

Jeg kikket ned og der så jeg vannet rett under hela, jeg dro i utløseren for flytevesten og så - plask! Jeg forsvant dypt ned i sjøen, jeg hadde ganske god fart da jeg tok vannet, men heldigvis begynte flytevesten og komme så det gikk endelig oppover igjen.

Da jeg kom opp ble jeg innfiltret i snorene så jeg måtte ta av meg støvlene for å komme løs. Jeg fikk blåst opp dinghyen og kom meg ombord.

Reidar kom ned og hilste på før han dro tilbake, jeg padlet litt rundt og samlet opp flyutstyr som fløt rundt. Jeg kunne se at det var aktivitet inne på stranda, og snart kom det flere båter roende utover.

Rodd inn til Ekne

Det var mitt i slåttonna så mange hadde sett hva som skjedde. Båten som kom først ut ble rodd av en enslig mann, en feriegjest fra Trondheim skulle det vise seg. Da båten gled inn mot dinghyen reiste han seg og så på meg, så rakte han fram handa og presenterte seg . Jeg var vel like forfjamset som han så jeg prøvde å være høflig og gjorde et mislykket forsøk på å reise meg å ta hånden hans. Du vil kanskje komme over til meg sa han, jeg takket og sa at det ville jeg gjerne. De andre båtene som kom ut begynte og sanke sammen dinghyen og fallskjermen som jeg hadde fått tak i og bundet fast til den. Vi rodde raskt til lands og kom inn til et sted som het Ekne. Jeg ble tatt med opp til den nærmeste gården, og der fikk jeg låne tørre klær av bonden, de var ikke av min størrelse, buksa kunne jeg antakelig ha kneppet på ryggen.

Fest i bestestua

Det strømmet folk til gården, og snart var langbordene båret inn fra låven og plassert i bestestua. Det ble dekket på i en fart, og snart var ca 50 mennesker til bords med kaffe og kaker. Verten og jeg satt ved bordenden, og han hadde fremskaffet en flaske akevitt som vi hadde for oss selv.

Vi skålte både titt og ofte, og kom snart i strålende humør.

Etter ca en og en halv time kom sykebilen fra Værnes inn på tunet, det hadde ikke vært så lett å finne fram på gårdsveiene.

Med sykebil til Værnes

Etter å ha lett etter meg nede på stranden ble de vist opp til gården. Jeg måtte si farvel mine verter og takket for et hyggelig party. Da jeg kom ut på tunet ville sykekorporalen sette antisjokksprøyte på meg, det hadde han streng ordre om. Jeg prøvde å forklare at jeg fått rikelig av det slaget, men han var vanskelig og overbevise. Til slutt ble vi enige om at jeg skulle bære båren opp til bilen så skulle de bære opp utstyret som lå på stranden. Endelig kom vi oss avgårde men etter en stund stoppet bilen, og korporalen begynte igjen og mase om sprøyten.

Men til slutt ga han seg, og vi kjørte videre.

Rapport og tapsmelding på skinnjakka

Da vi kom til Værnes ble jeg sendt rett inn til skvadronsjefen, hvor også stasjonssjefen ventet .Der måtte jeg avlegge en muntlig rapport før jeg ble sendt på sykestua for sjekk. Det hører med til historien at jeg mistet skinnjakka, måtte skrive taps & skade melding og jeg måtte betale kr 50 i erstatning for mitt sommel. Tre dager senere kom jakka i posten fra Ekne.

Konklusjonen fra kommisjonen var at det var intercooleren som var sprukket, slik at glykolen strømmet inn i sylindrene sammen med bensingassen. Intercooleren kjøler ned gassen etter at den har passert turboen.

Det hører med til historien at jeg ikke ringte hjem til mine foreldre på Strømmen etter eskapaden. I 1951 var det veldig få som hadde privattelefon, så jeg tenkte at det hastet da ikke, jeg var jo like hel!? Men senere på kvelden kom det i nyhetene om Spitfire-havariet, så da fant jeg ut at jeg måtte ringe til min bestefar i Lillestrøm som hadde telefon og jeg fortalte ham hva som hadde skjedd. Og han lovet å dra til mine foreldre med en gang. Det var så fint vær den kvelden, og mine foreldre og naboene var ute i hagen og drakk kaff og ingen hadde hørt nyheten.

Sirkus på Stjørdal

Etter og ha gjort min "informasjonsplikt", ble jeg med de andre på sirkus på Stjørdal. Det var det nærmeste en kom "kriseteam" den gangen.

Like etter at jeg hadde dratt hadde min mor fått låne en telefon og ringt til messa for å snakke med meg, men fikk beskjed om at "guttungen" var på sirkus! Hun ble lettere sjokkert over at jeg kunne gå på sirkus etter en sånn dag.