Det var vanlig at en av mekanikerne som hadde vært med på ettersynet fikk være med på turen i baksetet. Oppstart og bakkekjøring av motoren gikk fint, magnetdropp var innenfor tillatt , oljetrykk og instrumentindikasjoner ellers var ok.
Så vi takset ut til bane 14 og fikk grønt lys fra tårnet. Det var ikke radio i Cornellen.
Vi klatret til 3000 fot øst for Værnes og foretok de vanlige testprosedyrene, og alt virket ok. Så etter en liten sightseeing tur på oppfordring fra baksetet, gikk vi inn over Værnes igjen i ca 1000 fot.
Da vi kom inn over flyplassen fant jeg på at skulle se hvor sakte jeg kunne få Cornellen til å fly uten å steile, jeg satt ut full flaps og trakk tilbake motorkraft samtidig som jeg hevet nesen på flyet, dette for å få ned farten uten å miste høyde.
Etter hvert som farten sank måtte jeg gi på litt motor igjen for å holde høyden, det gikk saktere og saktere ned mot 60 knop. Vi "balanserte" på kritisk fart med høy nese, full flaps og mye motor noen sekunder. Plutselig flikket flyet til høyre og gikk i spinn, hangartaket under oss ble plutselig sjokkerende nære.
Sjelden har vel en Cornell blitt tatt raskere ut av spinn, stikka forover, fullt motsatt sideror, og det samme rotasjonen stoppet nøytralisere sideroret og så trekke flyet ut av stupet.
1000 fot var svært lite å gå på i en sånn manøver, det var ikke mye klaring i bunnen.
Normalt var Cornellen snill i steiling, den bare droppet nesen og så var det bare å gi på motor og trekke den opp igjen.
Men den manøveren jeg gjorde presset flyet over et kritisk punkt, og attpå til i 1000 fot. Det er vel ikke nødvendig å si at jeg ikke gjentok eksperimentet uten å ha nok høyde til hente meg inn igjen. Det er godt å få en sjanse til etter en slik tabbe, det er ikke alle som får det!
Men mekanikeren, en "ungdom" på 21 år, var såre fornøyd med det tøffe spinnet og lurte på om vi ikke kunne gjøre det en gang til!!
Jeg var jo "eldre erfaren kar" på 23 år som burde ha visst bedre, men i den alderen er en jo verdensmester i det meste!