Akkurat i det jeg løfter nesen for å gå i luften, hørtes et forferdelig bråk bak fra motoren, det hørtes ut som noen hadde tømt en bøtte med sand inn i luftinntaket. Det hylte som om metall skrapte mot metall, turbinturtallet begynte å synke og tailpipe tempen steg faretruende. Jeg skjønte med en gang hva som hadde skjedd. Bakre turbinlager hadde smeltet, så turbinen slingret slik at turbinbladene skrapte mot sidene i turbinen, det betydde at turbinbladene ville bli slipt bort på kort tid. Det var ikke første gang dette skjedde, og erfaringen var at motoren holdt ca 2 minutter.
Den gang var banen på Værnes ganske kort og stoppet ved riksveien, deretter kom jernbanelinjen på en oppbygning langs elven.
Det var ikke mulig å stoppe på gjenværende banelengde, og jeg ville bli knust mot jernbanefyllingen hvis jeg fortsatte, og en slik luksus som utskytingssete hadde vi ikke. En får ingen betenkningstid i en slik situasjon, at slike situasjoner kan oppstå har en vel i bakhodet slik at en reagerer vel nærmest på refleks.
Altså var det bare å komme seg i lufta, jeg trakk flyet opp, tok inn hjulene for å minske luftmotstanden og la flyet inn i en skarp venstre sving .
Jeg kom opp i 500 fot og jeg prøvde å kalle opp tårnet, men det ikke mulig å komme igjennom, for akkurat samtidig hadde Jan Larsen fått motorstopp på sin Vampire rett nord av Trondheim. Han opplyste at han ville forsøke å nødlande på sjøen utenfor Lade, noe som ikke var forsøkt før og derfor var et eksperiment med et usikkert utfall. Petter Møller som var i følge med ham refererte til tårnet hva som foregikk, derfor var trafikken på radioen så tett at jeg ikke fikk noe innsmett. Jeg så på motorinstrumentene at turbinturtallet stadig sank, mens temperaturen stod over rød strek.
Jeg var nå på østlig kurs igjen parallelt med banen og kommet så langt øst at jeg kunne i verste fall kunne prøve å lande på den korte skråbanen som gikk nordvest. Jeg redd for det skulle ta fyr i den overopphetede motoren, men valgte å la den gå så lenge som mulig for å muliggjøre en landing på flyplassen. Men noen sekunder senere mente jeg at jeg kunne greie å komme inn på hovedbanen igjen, jeg svingte skarpt til venstre rundt kirketårnet på Værnes kirke satte ut hjulene igjen og stengte brennstofftilførselen. Jeg lå i sving helt til jeg passerte bane-enden, jeg satte ut full flaps da jeg var sikker på å nå inn igjen, og landingen gikk greitt. Jeg lot maskinen rulle ut og svingte av på nord-syd banen før den stanset.
Det kom en fin blå røyk ut av motoren når brannbilene kom ut til meg men det ble ikke noe brann. Så var det bare å bli tauet hjem! Hele turen tok tre hektiske minutter, men den virket mye, mye lenger! Det tok jo litt tid før pulsen kom ned igjen, det hadde jo vært noen korte men svært hektiske minutter. Det var først da flyet hadde stanset på rullebanen at jeg fikk reflektert over hendelsen, mens det pågikk var det ikke tid til annet enn å jobbe.
Det gikk for øvrig fint med nødlandingen på sjøen, flyet satte seg pent, og Jan hadde god tid til å komme seg ut av cockpit før flyet sank.